Home Invest

Lekker mat, stilig sted (Oslo Puls)

Fløyel på vegger og møbler, glitrende puter, skinnende lyse- kroner og blanke, store fotografier. Øynene får også sitt festmåltid på Restaurant Eik Annen Etage. Noen er sure allerede før de kommer hit, kunne kelneren betro oss. De pleide å gå på Annen Etage (over Theatercaféen) før, og liker ikke forandringen.

Vi spiste dessverre aldri på Annen Etage, men at noen kan forbli sure på et så skinnende sted som denne nyoppussede restauranten, er vanskelig å forstå. Og om de ikke liker fløyel og glitter, burde maten og servicen gjøre susen. Kanskje savner de à la carte-meny, og synes det er rart å ikke få noen valg?

For Restaurant Eik Annen Etage kjører det samme enkle konseptet som Restaurant Eik: De har fem retter på menyen, og så kan du velge hvor mange du vil ha. Menyen skifter hver uke. Du kan også kjøpe vinmeny med tre, fire eller fem viner. Vi gikk for alle fem rettene, og fem viner - etter at kelneren forsikret oss om at porsjonsstørrelsen reguleres etter antall retter.

Litt ekstra
For matglade gjester som ønsker å få det beste kjøkkenet har å by på, og liker det meste av råvarer og smaker, er det deilig å av og til slippe å velge selv. Kanskje blir vi overrasket, og ikke minst vet vi at kjøkkenet får vist seg ordentlig frem.

Først kom noen smaker utenom menyen: Fire bittesmå biter, noe asiatiskinspirert, noe mer klassisk fransk. Et par beger skogsoppsuppe fulgte - "dette er slik bestemor laget soppsuppe", erklærte bordvenninnen Polaris begeistret.

Minst like lykkelig var hun over jordskokksuppen, servert med ørret og sukkererter. Til denne fikk vi også vinmenyens kanskje mest spennende vin. Kraftig, med lang, lang ettersmak, den hvite Domaine Remi Jobard Bourgogne Blanc 2004.

Helt topp
Deretter kom fiskeretten, pannestekt skrei med potetpuré og asparges. Denne retten var dessverre måltidets minst vellykkede, rett og slett fordi potetpureen var ganske mye for salt.

Men det glemte vi fort, da kjøttretten kom på bordet. I sin helhet: Grillet lammekarré, med østerssopp med hasselnøtt, bakt skorsonerrot og bønner, gulrotpuré med estragon, rødvinssaus med bacon. Smaksrikt og interessant, og dessuten nydelig servert. En passende og god, men ikke oppsiktsvekkende, hvit vin ble avløst av en ditto rød.

De fire ostene var også helt greie. En blandingsost av både ku-, saue- og geitemelk pekte seg ut med en kremaktig nydelig konsistens, mens Roqueforten var overraskende mild og småkjedelig. En søt Riesling var passende følge.

Mette nå? Ja, så absolutt. En liten hvilerett hadde vi også fått plass til, en oppkvikkende granité av eple og calvados. Men hvem lar seg ikke lokke av en fargerik desserttallerken? En varm bringebær- og nøtteform, vaniljeis og pasjonsfruktsuppe. Den siste var så syrligfrisk at vi bare måtte le, nettopp en slik smak som ikke lignet på noe annet i måltidet.

- Det er dette som skiller oss fra dyrene, sa Polaris tidligere i måltidet, idet hun nøt et sprøtt potettilbehør.

- Først koker vi potetene, deretter moser vi dem, så friteres de i lange tråder og formes som spiraler.

Ved nærmere ettertanke er det vel nokså mye ved Restaurant Eik som skiller oss fra dyrene, og det ble det tid til en altfor lang samtale om etter at kaffen var drukket opp. For så langt hadde servicen vært upåklagelig. Smilende velkomsthilsener, vennlig og informativ kelner, passe tempo og passe med oppmerksomhet. Men å få regningen tok sin tid. Vi har opplevd dette før, og blir alltid like forundret. Er det ikke bedre at vi forlater stedet blide og fornøyde enn irriterte?

Men i rettferdighetens navn må vi tilføye at irritasjonen forsvant adskillig raskere enn minnet om nydelig mat, vakre omgivelser og en helaften verdt hver krone.